Han fikk vite at han hadde vunnet Nobels fredspris i fengsel. Nå lever Ales Bjaljatski i Norge – og forteller om årene bak murene, kampen for frihet og livet i eksil.
Tekst og foto: redaksjonen, By Oslo
Sammen med kona Natalia fortalte han ByOslo om livet i Oslo – og om planene for fremtiden.
Hvem er Ales Bjaljatski?
Ales Bjaljatski (63) er en belarusisk forfatter og menneskerettighetsforkjemper. I 1996 grunnla han menneskerettighetsorganisasjonen «Vesna» (Vjasna). Han har vært fengslet to ganger: fra 2011 til 2014 og fra 2021 til 2025. Sist gang ble han arrestert i forbindelse med de omfattende protestene i Belarus i 2020 mot landets autoritære leder Aleksandr Lukasjenko. Bjaljatski ble løslatt 13. desember 2025 sammen med ytterligere 123 politiske fanger, hvoretter han ble ført til Litauen.
Det bemerkes at løslatelsen av fangene er en del av en avtale med USA, som innebærer lettelser i enkelte sanksjoner mot Belarus. Det autoritære Belarus er tett knyttet til Russland og har i mange år vært under omfattende vestlige sanksjoner og isolasjon.
Ales Bjaljatski er mottaker av flere priser, blant annet den svenske Per Anger-prisen og Sakharov-prisen for frihet fra Helsingforskomiteen, begge tildelt i 2006. 7. oktober 2022 ble Bjaljatski tildelt Nobels fredspris. Han mottok den sammen med det ukrainske Senteret for sivile friheter og den russiske menneskerettighetsorganisasjonen «Memorial». Siden han på det tidspunktet satt fengslet, kom hans kone Natalia Pintjuk til Oslo for å motta prisen. Etter dette fikk hun internasjonal beskyttelse i Norge.
– Belarus er fortsatt ikke virkelig uavhengig
Allerede i sovjettiden, da Bjaljatski og vennene hans var studenter, stilte de spørsmål ved hvorfor det belarusiske språket og kulturen var undertrykt i hjemlandet. Den gang fantes det ikke ett eneste universitet hvor undervisningen foregikk på belarusisk – det forekom kun i enkelte landsbyskoler.
– Vi ble ideologisk formet til et sovjetisk folk. Det var russisk språk og kultur som dominerte. Derfor begynte vi med å forsvare kulturen, men forsto raskt at vi også måtte kjempe for politiske rettigheter, sa Bjaljatski.
I 1991, da Sovjetunionen brøt sammen, oppsto håp om at Belarus skulle bli uavhengig. Men tre år senere kom Aleksandr Lukasjenko til makten, og situasjonen ble som «back to USSR». Frem til i dag har Belarus ikke oppnådd full uavhengighet. Ifølge Bjaljatski «befinner landet seg i en halvkolonial avhengighet av Russland».
Slik oppsto bølgen av politiske fanger
I 2020 ble det holdt presidentvalg i Belarus, og de ble ifølge opposisjonen manipulert til fordel for Aleksandr Lukasjenko, som da hadde sittet ved makten i 26 år. Som svar gikk belarusere ut i fredelige, ubevæpnede protester – ifølge menneskerettighetsforkjempere deltok over én million mennesker. Folk krevde rettferdige valg og en demokratisk, europeisk fremtid for Belarus.
Protestene ble brutalt slått ned – folk ble slått, mange ble skadet og det var også dødsfall. Menneskerettighetsforkjempere og frivillige fra Vjasna hjalp folk. Men for hver dag ble flere og flere som motsatte seg Lukasjenko-regimet fengslet, og sommeren 2021 ble over 20 Vjasna-aktivister arrestert. I fengsel ble det skapt uutholdelige leveforhold.
– Ingen forventet at represjonene skulle vare så lenge. Jeg tenkte også: Vi sitter halvannet år og kommer ut. Jeg angrer ikke på at jeg havnet i fengsel – det måtte kanskje være slik. Ingenting sier mer om menneskerettighetssituasjonen i et land enn når menneskerettighetsforkjempere sitter i fengsel.
– Er du virkelig nobelprisvinner?
At han hadde fått Nobels fredspris fikk Bjaljatski vite i fengselsgangen – en medfange hvisket det til ham. Han trodde det ikke først, men advokaten hans bekreftet nyheten. Han husker at informasjonen raskt spredte seg blant fangene.
– Om kveldene så fangene på belarusiske nyheter på TV. Informasjonen om Nobelsprisen ble riktignok presentert nøkternt og kritisk. Likevel satt folk ved siden av meg og så bort på meg, som om de tenkte: Kan det virkelig stemme at han er prisvinner?
Det var også en morsom episode. To menn kom bort til ham, og den ene spurte om det virkelig var sant at han hadde fått Nobelsprisen. Da han fikk et bekreftende svar, slo han ut med hendene og utbrøt: «Åh! Jeg tapte en pakke kaffe!».
– Ingen fra myndighetene eller fengselsansatte gratulerte ham. Men han fikk ett brev fra en statlig etat: Skattemyndighetene spurte om han hadde tenkt å betale skatt av prispengene.
Sanksjonene som pressmiddel
I flere år har Europa og USA innført sanksjoner mot Russland og Belarus. Samtidig gis det lettelser for Belarus i bytte mot løslatelse av politiske fanger.
– Sanksjonene er svært viktige – uten dem ville vi fortsatt sittet i fengsel. Samtidig føler Lukasjenko seg ganske komfortabel: Hele det politiske og sivile samfunnet er knust, folk har forlatt landet, og han kontrollerer situasjonen. Men den vanskelige økonomiske situasjonen tvinger ham til å løslate politiske fanger.
Ifølge Bjaljatski sitter rundt 1000 mennesker fengslet av politiske grunner i Belarus. Han mener at dersom man vil få dem løslatt, må sanksjonene opprettholdes.
– Det finnes ulike tilnærminger. De europeiske sanksjonene var rettet mot å stoppe krigen i Ukraina. Amerikanske diplomater forhandler i praksis om vår løslatelse i bytte mot kaliumgjødsel. Vi spør oss selv hva vi er verdt – 1000 eller 10 000 tonn gjødsel. Det forventes at alle politiske fanger blir løslatt innen året er omme. Men jeg vet ikke hvordan det vil skje, fordi noen løslates mens andre blir arrestert.
– Jeg kom til Norge for henne
De siste fem årene har hundretusener av belarusere forlatt landet av politiske grunner. Mange bor nå i europeiske land, særlig i Litauen og Polen. Bjaljatski kom selv til Oslo, hvor hans kone Natalia Pintjuk har bodd i over tre år. Hun ble værende etter å ha mottatt Nobelsprisen på vegne av sin mann i 2022.
– Det var ikke trygt for henne å reise tilbake (det pågår fortsatt sterk undertrykking av politiske aktivister og deres familier i Belarus, red. anm.). Derfor, da jeg ble løslatt for tre måneder siden, dro jeg til henne, forklarer Bjaljatski.
For to uker siden fikk han politisk asyl i Norge og en oppholdstillatelse på fem år.
– Jeg satt i Norge i to måneder og ventet på dokumentene mine. Det var en god tid for å komme seg. Jeg har allerede begynt å skrive en bok om de siste 4,5 årene av livet mitt.
-Jeg elsker norsk melk og god ost
I samtale med By Oslo fortalte Bjaljatski at han har vært i Norge før – han har venner her blant norske menneskerettighetsforkjempere. Etter flyttingen har han hvilt og kommet seg, selv om han ikke har så mye fritid – journalister fra ulike land ringer ofte, og han får invitasjoner til møter. Han går ikke så ofte tur i Oslo, men liker å gå i matbutikken – det er en spesiell glede etter nesten fem år med knapp fengselsmat.
– I Belarus gikk jeg ofte i butikker og på marked – jeg liker å handle. Produktene i landet mitt og i Norge er forskjellige, men jeg liker alt her. Jeg elsker norsk melk og god ost. Egentlig er alle norske meieriprodukter veldig gode.
Bjaljatski har valgt å ikke delta i introduksjonsprogrammet med norskopplæring som tilbys flyktninger – han mener han er for gammel til det og vil ikke bruke tid på det i stedet for menneskerettighetsarbeidet.
Hans kone Natalia har allerede kommet i gang med integreringen, kan føre en enkel samtale på norsk og er for tiden i praksis ved et bibliotek.
